• Home
  • Når et barn dør rundt fødselen

Til foreldre som mister barn i tiden rundt fødselen

Til foreldre som mister barn i tiden rundt fødselen

"Vi som har et barn for lite"

Utarbeidet av psykolog Gunvor Berge Svenberg i samarbeid med foreldre som har mistet et barn.

 

Alle vi som er med i foreningen "Vi som har et barn for lite", har opplevd den katastrofe det er å miste et barn. Noe av det vi gjorde i tiden etter at barnet vårt døde, har det vært godt å tenke på, andre ting har vi ønsket annerledes. 

Den første tiden etter at barnet døde, ville vi bare glemme, komme lengst bort fra alt det vonde. Vi ville kvitte oss med alt som minnet oss om sorgen. Etterpå samlet vi på minnene om barnet vårt, på opplevelser og bilder.

Noen av oss har sett og holdt barnet vårt etter at det døde. Andre fikk ikke anledning eller orket det ikke. Senere har noen av oss som ikke fikk bli kjent med barnet vårt, vært svært lei seg for dette.

Ta den tiden du trenger og spør personalet om når du må bestemme deg. Det varierer fra avdeling til avdeling hvor lang tid de beholder barnet. Be om den hjelpen du behøver. Mange av oss gruet oss veldig på forhånd til å se barnet, men var glade for det etterpå. Når du ser og holder barnet er det viktig å bli kjent med det. Hvem ligner barnet ditt på? Vær trygg på at alle de tanker og følelser du får er helt normale. Vi andre har vært gjennom dem alle sammen.

Fotografier er viktige:

De kommer til å bety mye for deg i tiden som kommer. Har du sett og stelt barnet ditt, er det viktig med fotografier. Har du ikke fått se barnet ditt, er bilder enda viktigere. Bildene kan du vise til andre, vise at du har fått et barn.

Navn:

Gi barnet ditt et navn. Det vil vise både deg selv og andre at barnet var en selvstendig person som ikke kan erstattes.
Om du får aldri så mange barn, vil du alltid ha akkurat det barnet for lite. Barnet har levet i deg i flere måneder og glemmes ikke så lett. Barnet har også levet i dine drømmer - drømmer om alt det som skulle skje i årene fremover.

Omsorg:

Personalet vil gjerne hjelpe deg. De føler med deg og forstår at du har det vondt, men de vet ikke hva akkurat DU opplever som god hjelp. Du må fortelle dem det, selv om sjokket ofte er så stort at det er vanskelig å vite hva en vil.

Noen av oss skjulte sorgen og gråt bare om natten når ingen så oss. Noen av oss følte at alt var vår skyld.

Noen følte ingenting - bare en stor tomhet. Ingen følelser er riktige eller gale, du må bare stole på at det du føler - det er riktig for deg.

Begravelse:

Du har flere muligheter for hvordan du vil ha begravelsen.

  1. Egen grav.
  2. Familiegrav.
  3. Der barnet dør før fødselen kan det i tillegg til de to foregående mulighetene også velges
    • fellesgrav med andre dødfødte - dvs. på en minnelund.
    • å begrave barnet sammen med en ukjent voksen. Dette var vanlig tidligere.

I tillegg kommer spørsmålet om begravelse eller kremering. Det er vondt å tenke på hvordan barnet skal gravlegges og vondt å bestemme seg. Helst vil du kanskje slippe å bestemme dette. Vi som mistet barn før, fikk ingen grav og savnet det veldig. Snakk med personalet på avdelingen.

Klær og utstyr:

Det er fristende å fjerne alt som minner om sorgen. Venner eller familie pakker kanskje bort klær og utstyr som var kjøpt inn til barnet. Be dem om ikke å gjøre det. Det er vondt å se det alt sammen, men det hjelper deg likevel i sorgen. Du behøver ikke se på det med en gang, la det bare ligge til en gang du føler at du trenger å se på det.

Først minner klærne deg om sorgen, senere vil de minne deg om barnet. Alle minner vil bli viktige. De hjelper deg til å bli klar over hva du har mistet og at du har lov til å stole på følelsene dine og sørge. Ikke selg klær og utstyr, vent og se, det kan bli gode minner.

Tilbake til arbeidet:

Du kommer til å trenge mye lenger tid til å tenke og la disse nye opplevelsene synke inn i deg enn du tror. Å arbeide med sorg krever tid og krefter. Noen har et arbeid med spesielt gode kollegaforhold. De føler at de på jobben vil hjelpe dem gjennom sorgen. Da er det godt å begynne igjen. Men for de fleste er det en belastning å begynne for tidlig.

Ta iallfall den permisjonen du kan få. Den første tiden kan du bli mer trett enn vanlig, det kan bli vanskeligere å konsentrere seg, og du kommer kanskje til å få problemer med hukommelsen. Alt dette går over etter hvert. Det ser ut til at det er vanskeligere å gå tilbake til jobben for dem som har omsorgsarbeid. Det kan være tungt å gi omsorg når en trenger det selv.

Omgivelsene:

Det er vanskelig for dem som ikke har mistet barn selv å forstå hvordan du har det. De er redde for å såre deg, og det kan føre til at de ikke tør snakke med deg om barnet ditt. Kanskje later de som om ingenting er hendt. Noen tror at man ikke kan være blitt glad i et barn som ikke levde i måneder eller år. De tror kanskje de trøster ved å si f.eks. "du har jo barn hjemme". Det kan være vanskelig for andre å forstå at det er akkurat dette barnet du har mistet, og som du må få lov til å sørge over.

Vi har alle hatt behov for å snakke om barnet vårt og måttet gå ut til venner og familie og fortelle dem det. De tror de er snille mot deg når de snakker om andre ting eller lar deg være alene. De har som oftest ikke forutsetning for å forstå hvordan du har det, men vil gjerne hjelpe.

Mødre og fedre viser ofte følelsene sine på forskjellige måter. Det er mer akseptert at kvinner gråter og viser sin fortvilelse enn at menn gjør det. Ofte blir mannen gjort til hjelper - det er han som skal ringe rundt og fortelle det forferdelige som er skjedd. Kanskje er det han som pakker vekk tøyet. Mange menn opplever at ingen spør hvordan de har det, men at noen spør dem om hvordan det går med kona.

Samfunnets holdning til følelser er med på å gjøre det vanskeligere for menn å vise sorg. Derfor kan de lett komme til å reagere med kroppen, få vondt i brystet, magen eller lignende.

Dere kommer til å sørge forskjellig. Hver og en sørger på den måten som det er riktig for akkurat en selv.

Etter en stund pleier kvinnene å synes at mannen viser for lite følelser, og han pleier å synes at hun gråter for mye.

Da er det viktig å komme sammen med andre som har opplevet å miste et barn og se hvordan andre opplever det.

Foreningen "Vi som har et barn for lite"

er en forening hvor alle medlemmene har opplevet å miste ett eller flere barn.

Noen av oss mistet barnet vårt i tiden rundt fødselen, andre mistet det ved krybbedød, sykdom, selvmord eller ulykke. Felles for oss alle er at vi har opplevd at det har hjulpet oss å komme sammen med andre som har opplevet det samme og fått snakke om følelser og reaksjoner. Vi har snakket mye om at omgivelsenes reaksjoner har vært et problem for oss. De holdningene til sorg som vi har møtt, har fått oss til å føle at vi har reagert for mye, for lite, galt på alle måter.

Det virker som om omgivelsene tror vi skal gråte en masse en kort stund og så oppføre oss som om ingen ting er hendt. Vi har alle reagert veldig likt hverandre, men ingen har reagert slik som omgivelsene ventet.

Sorg er ikke sykdom. Det er naturlige, sunne reaksjoner på en katastrofe. Vi er ikke syke eller spesielle, men det er noe spesielt som er hendt oss. Sorg tar tid, og hver enkelt må få den hjelp som trengs til å arbeide seg gjennom sin sorg på den måten det er riktig og naturlig for ham/henne.

Redigert mars 2016

Foreningen ”Vi som har et barn for lite”
Postboks 186
1319 Bekkestua 

Telefon 974 12 026

www.etbarnforlite.no 
foreningen@etbarnforlite.no

Org.nr. 980624404 - Kontonr. 0531 09 98542 
Facebook - Twitter Copyright © 2015

UA-76098523-1