Vi er sju

Ei lita jente møtte eg
ein gong på framand stad.
Ho kom mot meg med lette steg,
og smilte, trygg og glad.

>Ho var vel ein sju - åtte år,
var fattig kledd, men sunn
og vakker, med sitt mjuke hår
og kjaken frisk og rund.

>"Kor mange sysken har vel du?"
sa eg. Straks fekk eg svar :
"Kor mange sysken? Vi er sju.
Sju born har mor og far."

>"Kvar er dei andre?" sa eg så
og atter svara ho:
"To er i byen, langt herfrå,
og ut til sjøs drog to.

>"To ligg på kyrkjegarden her,
ei syster og ein bror.
Og i et hus tett innmed der,
bur eg med far og mor."

>Eg drygde litt, så spurde eg:
"Og enda seier du
at de er sju?" - ho såg på meg,
ho sa : "Ja, vi er sju."

>"Men kjære barn, du veit da visst :
Om fire heim att kjem,
er to av dykk for evig mist,
no er de bare fem!"

>"På gravene veks blom og gras",
sa veslejenta fort,
"eg ser dei frå vårt kjøkenglas
og tidt eg spring dit bort.

>Der er eg alltid trygg og sæl,
eg set meg der og syr,
eg syng for dei, og tidt fortel
eg dei et eventyr.

>Og mang ein kveld når sol går ned
og det er vakkert ver,
da tek eg mjølk og niste med,
så et eg kveldsmat der.

>Først døde Anna, syster mi.
Ho sjukna inn så brått.
Ho låg og leid ei lita tid,
men så fekk ho det godt.

>Da snøen kom og la seg til,
så eg fekk ut på ski,
vart Veslebror og kvit og still
og gjekk til syster mi."

>"Men vesle jente, desse to
er døde, skjøner du!
Kor mange sysken har du no?"
Ho svara : "Vi er sju."

>"Men dei er døde, barnet mitt!
I himlen får dei bu!"
- Den vesle jenta stod på sitt,
ho svara, like fast og blidt :
"Ja, visst. Og vi er sju."

 

William Wordsworth

Første skoledagen

Langs fortauene går de. Spente. Forventningsfulle.
Ransel som knirker nytt mot spede skuldre.
Nye klær. Skoleklær. Skolesko.
Ei og anna nytann smiler frydefullt
mot de som går ved siden av.

Stolte foreldre. Forventningsfulle de også.
En ny epoke skal starte.
Blir det glede? Blir det skuffelse?
Blir det mange vonde dager?

De går der. Smiler og nikker forsiktig til hverandre.
De ser det ikke.
Ingen av dem ser at det gaper et stort hull imellom dem.

Der skulle vi gått.
Der skulle vi ha gledet og grudd oss.
Hand i hand. Eller kanskje du hadde villet være stor og uavhengig og svinget fritt med armene alene.
Og far din på den andre siden, mer kry enn noen gang før.
Starten på livet som storunge, det skulle vært i dag.

Og i morgen bildene i avisa.
Et skingrende tomrom imellom de glade fjesene.
Læreren tar på det, men merker det ikke.

Bare far din og mor di ser det.
Kjenner det. Hører det. Føler det.
Vet at der skulle du stått om du hadde fått leve.
7 år, 
men allikevel den samme gjennomtrengende smerten,
de samme bunnløse tårene. Hvorfor måtte du dø?

I dag sprenger savnet. I dag skriker sorgen.

Siden kommer de gode dagene igjen tilbake
med de gode minnene om det du var.
Det er dem vi har. Dem vi nærer og verner.
Dem vi henter fram når vi ser på bildet på veggen.

Men i dag skar savnet seg fram mellom nyfelte tenner.

 

Jorun Eggen

Gi ikke opp

Gi ikke opp
om troen brister
erkjennelsen du vinner
er mer enn du mister

Gi ikke opp
om drømmen forsvinner
illusjonen du taper
er sannheten
du finner

 

Anders Helseth

Ei lita hand

Ei lita hand
to klare blåe øya
du rakk heilt inn
tel vorres hjerta
før du forsvann

Vi venta oss et liv ilag,
en enkelt dag blei heile livet.
Vi håpa på ei evighet,
men fikk et vingeslag.

Sov godt lille bror,
du har ei lita søster
drøm om oss som ga dæ liv,
drøm om sol og kvite hester

Her stoppe reisa di
men en ting ska du vite
uansett ka livet gir oss
har vi en før lite

 

Kristin og Bernhard

Hvem var du?

Hvem var du som hikka, sprella og levde i min
mage?

Hvem var du som ble født tre uker før tiden, og fylte meg med livsglede, kjærlighet og
bekymring?

Hvem var du som døde kun et år gammel og la mitt liv i ruiner?

Hvem var du som forlot livet så tidlig, men
likevel forandret alt? Du lever i mitt hjerte, du fyller meg med minner, sorg og glede.

Ja, hvem var du som ga meg så mye og forlot meg så brått? 

(Til minne om Aino Karoline.)

 

Linda Pettersen

Sorg

Jeg sitter her så fattig og piller ved en skjorte
en bitte liten skjorte, men barnet er borte
Den ligger her så lekker, så ubrukt og fin,
men den skal aldri varme den lille gutten min.

Så mange lune småplagg av bløteste ull
lå ferdige og ventet, kommodeskuffen full,
og åpner jeg den stiger det liksom et sus,
av gylne fremtidsdrømmer, som alle falt i grus.

Jeg sitter stiv og stille og ser på babytøyet,
og jeg er hård i hjertet, og jeg er tørr i øyet.
Og utenfor står våren, så sterk og løfterik,
det føles som den håner mitt lille barnelik.

Da faller det en stripe av sol på hodet mitt,
en liten meise kvidrer et søtt kvivitt, kvivitt,
det lyder som en hilsen, en kjærlig liten trøst,
fra veslen som gikk fra meg, i fuglens spede røst.

Da gråt jeg varme tårer, de falt som stille regn,
for en ting var jeg viss på, at dette var et tegn
som solstripen og fuglen i sorgen ville gi,
"snu ansiktet mot livet" var det de prøvde si.

 

Fra: Raknes, Gjerten: Hjemme hos oss, Tanum, 1945

Foreningen ”Vi som har et barn for lite”
Postboks 186
1319 Bekkestua 

Telefon 974 12 026

Personvern

www.etbarnforlite.no 
foreningen@etbarnforlite.no

Org.nr. 980624404 - Kontonr. 0531 09 98542 
Facebook - Twitter Copyright © 2015

UA-76098523-1