Barnet vi mistet ble skapt på denne måten

Hilde Eriksen, Sykepleier og tidligere fagsjef i Landsforeningen til støtte ved krybbedød
og
Kristin Lynau, Ergoterapeut med lang erfaring fra psykiatrien og tidligere leder i foreningen "Vi som har et barn for lite"

Innledning

De fleste par som mister et lite barn vil i en tid oppleve vanskeligheter med å takle seksuallivet. Dersom hjelper kan bistå partene til å ta opp problemene, gi innsikt og gjøre dem oppmerksom på at de ikke er alene, så vil paret lettere forstå hva som skjer dem imellom og komme lettere gjennom en tid som allerede er altfor tung.

Etter å ha mistet et barn, vil de fleste par oppleve en endring i seksuallivet. Mange vil få vanskeligheter rundt denne delen av samlivet. Vår erfaring er at paret få steder møter hjelpere som tenker på å veilede om seksualitet. Vi vil her prøve å gi en bakgrunn for hvorfor vi mener seksualitet og sorg er et viktig område å bringe fram i lyset. Vi vil også komme med noen enkle råd som utgangspunkt for videre bearbeidelse.

Når et barn dør, møter foreldrene den nakne sorgen ansikt til ansikt. Sorgen rammer hardt, den påvirker enkeltmennesket og parforholdet. Reiko Schwab beskriver fem problematiske hovedtemaer ut fra intervjuer med 20 par som har mistet barn.

1. tema

Mennenes bekymring over sine kvinners sorg, og frustrasjon over at de ikke kunne gjøre noe for å lette kvinnens sorg. Mange menn følte de måtte være sterke og holde familien sammen, i alle fall for en tid.

2. tema

Kvinnenes sinne over at deres menn ikke delte sin sorg med dem. Denne uvilligheten ble lett tolket som manglende kjærlighet til barnet som døde, eller som direkte avvisning av partneren.

3. tema

Midlertidig stopp i kommunikasjonen. Mange beskrev at smerten i begynnelsen ble for intens, og de klarte ikke å forholde seg til noen utenfor dem selv. Om partneren prøvde å nærme seg, resulterte det i gråt og tilbaketrekning.

4. tema

Manglende seksuell nærhet. Noen ganger stod begge parter bak avstanden, men ofte var kvinnen den som ikke ønsket sex.

5. tema

Generell irritabilitet mellom partene. Kortere lunte og mindre overskudd til toleranse enn tidligere var beskrevet som årsaker (1).

Vi ønsker her å forholde oss til seksualiteten:
Hvordan sorgen kan påvirke seksualiteten og hvordan man kan hjelpe par i sorg på dette området. Vårt utgangspunkt er litteratur, egne erfaringer med par som har mistetbarn og tilbakemeldinger fra foreldre, fra individuelle samtaler, grupper og seminarer.


Arena for nærhet

Vi definerer seksualitet som mer enn selve seksualakten, og ser på nærhet og berøring som viktige deler av seksuallivet. Seksualiteten kan blant annet bestå av lyst, kåthet, nærhet og intimitet, fysisk kontakt, nytelse, forelskelse, begjær eller ønsket om å bli begjært, åpenhet, et ønske om å gi eller å få, om å overgi seg eller om å besitte. Den kan også inneholde aggresjon, vold, makt og avmakt. Seksualiteten kan inneholde et ønske om å søke tilflukt, bli holdt rundt, fylle opp tomhet samt et behov for å avreagere stress eller spenning. For noen er seksualiteten kanskje den eneste arena for nærhet.

I seksualiteten opplever mange de vareste øyeblikk i parforholdet. Samtidig er seksuallivet nært knyttet til reproduksjon. Når barnet så dør, vil nettopp seksualiteten for mange bli et vanskelig område (1, 2). Bakgrunnen for å ønske sex kan endre seg. Lyst og begjær forvandles til behov for tilflukt og avreagering. Den seksuelle akten kan være et fortvilelses-skrik.

Noen vil fortsatt finne hverandre i seksualiteten og her hente styrke til å holde ut sorgen, smerten og hverdagen. Berøring og nærhet kan gi trøst, spenningsreduksjon og utløsning for sorg. Noen vil i større grad enn tidligere kjærtegne og være nær hverandre uten at det trenger å etterfølges av samleie (2). For andre blir all nærhet for komplisert i denne tiden, også den seksuelle nærheten. Paret kan oppleve at den ene ønsker sex, den andre ikke.


Den lille/store kjønnsforskjellen

Alle som har arbeidet med sørgende, har sett at menn og kvinner ofte reagerer forskjellig. De fleste har nok likevel hovedsakelig møtt kvinnen, mens mannen har "vært med" som en biperson, eller han har vært helt fraværende.

Kvinner kan ha en større tendens enn menn til å ventilere sorgen gjennom å prate, gråte, skrive eller lese om sorg (3). Mange menn gråter bare alene eller med sin partner, mens de holder inne i møte med andre (1, 4). Begge kjønn kan unngå følelsene gjennom å holde et høyt tempo, lange arbeidsdager eller fysisk aktivitet, men menn ser ut til å bruke fornekting i størst grad (5, 6). Flere menn stenger av sine følelser (4, 6, 7).

Begge kjønn kan oppleve trøst gjennom å hjelpe andre, selv om kvinnene bruker dette mer (5). Samtidig opplever langt de fleste foreldre skyldfølelse over at barnet døde, ofte iblandet magisk tenkning (6): "Dersom jeg ikke hadde tatt på ham den gule buksa som egentlig var litt liten, så hadde dette nok ikke skjedd", og så videre. Vår erfaring er likevel at kvinner ofte strever mer enn menn med grunnløs skyldfølelse.

Begge kjønn kan oppleve religiøs tro som en lindring (5, 8). Kvinner søker hjelp i større grad enn menn, og de bruker sitt nære nettverk mer. Mannen innhenter mye av informasjonen om barnets dødsårsak og diagnose og om sorg fra sin partner, og er dermed avhengig av kommunikasjonen med henne (4). Menn har større tendens til å bruke alkohol etter tapet av et barn, mens kvinner bruker beroligende medikamenter (5, 8).

Det ser ut som om klart flere menn føler ansvaret for å være sterke, å holde familien oppe og sørge for de daglige gjøremål i den første tiden. Kvinnen reagerer med sterkere grad av psykologiske reaksjoner som depresjon og engstelse. Hun faller oftere sammen og mannen tar over ansvaret i forholdet. (1, 3, 8, 9). Først når kvinnen er over det verste, tillater mannen seg å falle sammen.

Vance rapporterer om økt skilsmissefrekvens etter barnedødsfall, spesielt det første året og spesielt for de parene som har vanskeligheter fra før (8). Andre har imidlertid kommet til andre resultater. De fleste er likevel enige om at tapet av et barn er en stor belastning på parforholdet. Allerede eksisterende seksuelle problemer kan forsterkes. Velfungerende par kan oppleve vanskeligheter på områder som aldri før har vært problematiske ­ og både mannen og kvinnen kan føle seg ensomme i sorgen og i sin seksualitet. De blir også spesielt sårbare for avvisning fra partneren.

Kvinnens verden etter tapet av et lite barn

Med fare for å forenkle virkeligheten, vil vi ta utgangspunkt i det vi har opplevd er et typisk bilde etter at et par mister et lite barn. For de fleste er spedbarnsperioden kjennetegnet ved tette bånd mellom mor og barn, mens den stolte far sitter litt på sidelinjen. Dersom barnet dør under fødselen eller som spedbarn, har dermed mor ofte et nærmere kjennskap til den lille enn far.

For begge er dødsfallet et sjokk og situasjonen påvirker seksualliv, behov og ønsker. Hagemeister rapporterer at 16 av 24 par fortalte om totalt stopp eller lavere samleiehyppighet. "Barnet vi mistet ble skapt på denne måten", "Han kom ut denne veien", "Brystene og skjeden skulle være forbeholdt barnet" (2). Assosiasjonene og smerten ved samleiet blir for stor. Mange fortalte at de fikk økt behov for nærhet uten sex; for å bli holdt rundt og trøstet. Vanskeligst er det kanskje når den ene parten er klar til å leve ut sin seksualitet mens den andre ikke er det. Vår erfaring er at kvinnen ofte er den som ikke takler samleiedelen av seksuallivet.

Kvinnen har båret barnet og er blitt kjent med det. Kroppen og hormonene er innstilt på morsrollen og på barnet allerede før barnet fødes. Fysisk kontakt, nærhet og intimitet preger forholdet mellom mor og barn. Det er vanlig at kvinnen etter en normal fødsel trenger tid til å "få tilbake" kroppen sin før hun er klar til å tilby den til sin partner. Dette påvirker selvsagt seksualiteten.

Når en kvinne mister sitt barn, kan det tenkes at disse kvalitetene blir utilgjengelige for andre for en tid. Barnet skulle fått nyte nærheten og intimiteten med sin mor. Kvinnen er beredt til å verne om, amme og gi omsorg til barnet. Når barnet er borte, vil fysisk kontakt og intimitet lett assosieres med nærheten til barnet, noe som igjen utløser sterke følelser ­ eksempelvis angst for å bli såret igjen, opplevelse av utilstrekkelighet eller skyld, smerten i sorgen og i den fysiske atskillelsen. Brystene er ømme og sprengte og minner om det som ikke ble noe av. Brystmelk må pumpes ut. De kroppsdelene som har med fødsel å gjøre assosieres nå også med død og smerte, og blir vanskelige å forholde seg til. Kvinnen kan også avvise disse delene av seg selv ­ "miste" sin kropp ­ en tid etter dødsfallet.

Kvinnekroppen som skulle være forbeholdt et lite barn, er ikke klar til å glede seg over seksualiteten, i alle fall ikke nå som barnet ikke lenger er der. For en del blir i tillegg seksualitetens gleder skyldbetont: "Hvordan kan jeg glede meg nå når barnet døde"

Kvinnen kan ha et sterkt behov for at mannen skal trøste. Når hun så opplever at hennes behov for nærhet tolkes som seksuell invitt, avviser hun ham. Noen ganger er ikke kvinnen selv klar over hvorfor, andre ganger ligger det aggresjon bak ­ en straff for at han tenker sex nå når barnet er dødt, eller som en reaksjon på at han ikke er åpen og snakker om det som tynger.

Mange vil ikke ha oversikt over hva som raser gjennom hode og følelsesliv, men ofte vil kvinnen uttrykke budskapet, gjerne nonverbalt: "Hold rundt meg ­ men ikke ta på meg!" Eller: "Vær nær, men ikke krev kroppen min!"


Mannens verden

Noen menn opplever begynnelsen på farsrollen den dagen barnet blir født; når de ser barnet sitt og begynner å bli kjent med det. Mange starter likevel det personlige forholdet tidligere, for eksempel gjennom ultralydundersøkelsen. Likevel er ofte mor nærmest barnet. Når et lite barn dør, vil mannen ofte oppleve å bli satt på sidelinjen i en sekundærposisjon i forhold til sorgen ­ i alle fall sett fra omgivelsenes side. De fleste menn som har mistet barn, har opplevd at andre er opptatt av kvinnen, uten å huske på at han som far også bærer på sin sorg: "Hvordan går det med din kone? Hils henne fra oss" Tradisjonelt sett er ofte mor i fokus når et barn dør. Kanskje er det slik i vårt samfunn at kvinnen "eier" sorgens uttrykk. Kvinnen er hovedpersonen, kvinnens sorgreaksjoner blir normen for hvordan en "riktig" sorg skal være ­ og mannen degraderes til å være en hjelpeløs hjelper.

Mannen føler ofte ansvaret for det praktiske. Det forventes at han skal være sterk, men blir han for sterk, kan han bli anklaget for ikke å sørge nok. Om mannen gråter og gir seg over til sorgen, kan han oppleve kritikk også for det. Mannen kan lett komme i den stilling at alt han gjør blir galt. Dersom han i tillegg ikke er verbalt anlagt, kan det være vanskelig sette ord på følelser, forventninger og smerte.

For mange menn blir sexbehovet annerledes etter tapet av barnet. Ofte opplever han likevel at behovet for sex kommer tilbake tidligere enn for kvinnen (5). Mannen mister barnet sitt, og han mister i tillegg sin partner dersom hun ikke er klar for det seksuelle samlivet. Mannen kan oppleve at han nektes å få vise på sin måte at han begjærer og elsker kvinnen. For de menn som opplever samleie som spenningsutløsning i forhold til sorgen, vil det uønskede sølibatet være ekstra vanskelig.

Mannen kan gjennom seksualakten ønske å formidle at "Jeg er glad i deg og er like fortvilet som deg", eller "Seksualiteten er min sorgventil og min måte å vise at jeg elsker deg".

Det er gjennomført et prosjekt med tittelen ”Grupper for menn med sorg”. Målet med dette var å finne former for sorgstøtte som menn følte de hadde utbytte av. Sluttrapporten fra dette prosjektet er tilgjengelig her.


Gravid igjen?

Spesielt dersom barnet en mistet var lite, kan ønsket og behovet for å bli gravid på nytt komme tidlig. Et nytt barn kan ikke erstatte de man har mistet, men det kan gi den nærheten man savner og opplevelsen av meningsfullhet i foreldrerollen. Dette vil selvsagt påvirke ønsket om sex (2).

Samtidig er paret midt i sorgen. Kanskje tør de ikke bli glad i et nytt, spirende liv. De vil være redde for at katastrofen skal slå til igjen. De har allerede opplevd det utenkelige, at barnet døde. Tilliten til at intet vondt kan skje, er revet bort. Noen kan dermed være redde for å bli gravide og gå inn i foreldrerollen igjen. For mange vil redselen for å bli gravid være overhengende til tross for bruk av prevensjon (2, 5).

Ofte er paret klare for å få barn igjen på forskjellig tid. Etter vår erfaring ønsker ofte kvinnen et neste barn tidligere enn mannen. Kommunikasjon og en klar holdning til prevensjon er her viktig. Paret må i tillegg være klar over at en kvinne som bruker melkehemmende medikamenter lett kan bli gravid, selv om hun nylig har født. Når så begge parter ønsker et nytt barn, kan likevel seksuallivet utgjøre et press. "Programforpliktet" sex til bestemte tider i håp om å bli gravid, kan klart være belastende.


Er vi alene om dette?

Foreldre vil i perioder av sorgen lett tenke at de er alene og at ingen kan forstå. Og i og med at seksualitet er et tema som sjelden blir berørt, vil mange tro at de er alene med disse vanskelighetene. Vi tror lukkethet kan gjøre problemene større og i verste fall føre til en tilbaketrekking som låser fast sorgprosessen og parets grunnlag for kommunikasjon. Dersom sørgende ikke får informasjon om at det er vanlig at sorgen influerer på seksualiteten, kan paret trekke slutningen at de er på vei til å gli fra hverandre.

Informasjon og åpenhet rundt temaet kan gi innsikt. Det blir lettere å se hverandres ståsted samt å akseptere forskjelligheten i hvordan en takler sorgen og seksualiteten. Det er viktig å vite at vanskeligheter rundt seksualitet vanligvis går over igjen når partene til en viss grad får bearbeidet sorgen på sin individuelle måte.

De følgende punktene er en oversikt over hva vi ser som hemmende og fremmende for seksualiteten i en sorgprosess.


Hemmende for seksualiteten

- At paret sørger asynkront. Den ene trenger å prate, den andre ikke, den ene er deprimert og nedfor mens den andre har en periode hvor livet føles verdt å leve tross alt. Senere kan rollene skifte, men paret er ikke på samme sted samtidig.

- Anklager om "feil" eller manglende sorg. Eksempler kan være kvinnen som anklager sin mann når han ikke snakker om sorgen, eller når han med iver ser fotball i dagene etter dødsfallet.

- Konkurranse om hvem som sørger mest eller har rett til å sørge. Det er ikke bare kvinnen som sørger når et lite barn dør. Om far ikke rakk å bli kjent med barnet, så har han likevel mistet framtiden med barnet og muligheten til å bli kjent med det.

- Sliten part. Sex krever en viss grad av overskudd. Mange opplever at overskuddet er under null etter dødsfallet.

- Stress, hodepine og psykosomatiske symptomer.

- Uløste konflikter kan ta fra en lysten til sex, også i tiden etter at et barn dør. I og med at aggresjonsnivået er høyere og overskuddet mindre, i tillegg til at følelsene varierer mer enn ellers, oppstår lett konflikter. Dette gjelder også hvordan man skal takle praktiske forhold, eller barn som uttrykker sorg på sin måte og kan være meget krevende.

- Manglende åpenhet om sårhet rundt avvisning, egne behov og ønsker. Mange opplever å være "hudløse" og ekstra nærtakende. Samtidig kan sorgen være så stor, eller sårbarheten så smertefull at ord ikke strekker til.

- Hardt press på den som ikke vil, ikke kan, eller ikke klarer å ville.

- Assosiasjoner som har sammenheng med sorg og traume. Nærheten henter fram følelsene og minnene.

- Frykt knyttet til egne eller den andres sorgreaksjoner. I tiden etter barnet dør, kjenner man kanskje verken seg selv eller partneren igjen, noe som kan være svært skremmende. Sorgreaksjonene er sterke og ukjente, og paret inntar nye roller. Mange er redde for at de selv eller partneren er i ferd med å bli gale.

- Frykt for å bli gravid og dobbelthet rundt forholdet seksualitet og reproduksjon.



Fremmende for seksualiteten

· Å sette av barnefrie kvelder. Paret bør få anledning til å bli kjent med hverandre på nytt i ro og fred. De har vært gjennom noe som har forandret dem, i alle fall for en tid. Mye er nytt og skremmende. De trenger å prøve å vise respekt for hverandres forskjelligheter med hensyn til sorgbearbeidelse og sorguttrykk.

- Hvile. Overskudd er nødvendig for å leve ut seksualiteten, spesielt når man skal inn i seksualiteten på en ny måte. Sorgarbeidet krever energi. Dette er også et argument for å gi tid til seg selv og hverandre.

- Kan paret finne måter å vise at de setter pris på hverandre? Legge vinn på å gi små oppmerksomheter i hverdagen?

- Gjøre opp konflikter og slutte fred.

- Snakke om det som er vanskelig, også det som virker for dumt.

- Gjøre noe sammen ­ noe hyggelig, og noe som kanskje ikke er hyggelig, men som føles rett. Sorg kan bearbeides på andre måter enn bare ved å prate. Eksempelvis kan en tur tilbake til der dødsfallet skjedde hjelpe noen videre i sorgbearbeidelsen.

- Det er viktig at paret er seg bevisst at de har lov til å glede seg over det de kan glede seg over ­ selv om de er grunnleggende triste ­ og også om bare den ene har overskudd til å glede seg der og da. Gråt og latter kan gå hånd i hånd. De har lov til å være kjærester selv midt i sorgen.

- Kan paret kan bli enige om et kompromiss dersom seksuallivet har låst seg? En tid uten samleie, men med nærhet og utforskning av egen og hverandres kropper? De fleste trenger å bli kjent med seg selv og hverandre på nytt igjen.

- Mange par kan ha nytte av å prate med noen som står utenfor, men som de stoler på. Oppsøk faghjelp dersom problemet låser seg over tid.


Samtalegrupper

Paret vil ofte møte støtte fra både helsepersonell, familie, venner og eventuelt fra foreldreforeningen. Vi tror samtalegruppen og fellesskapet med andre som har mistet barn, kan være viktig for at paret skal forstå eller finne hverandre i tiden etter dødsfallet (3). I gruppen kan man snakke om parforhold, men også få informasjon om seksualiteten på generell basis. Vår erfaring er at begge kjønn er lutter øre når temaet tas opp i grupper eller større forsamlinger, men at temaet blir for privat for åpen diskusjon. Informasjonen gir innsikt i at problemene er vanlige, og kan danne utgangspunkt for videre bearbeidelse, alene eller i samtale med partneren. Gruppeleder kan stille seg åpen for kontakt på individuell basis om tryggheten og forholdene tilsier det.

Vi ser imidlertid at gruppeleder er viktig. Han eller hun setter rammene for hva som er "lov" å ta opp i gruppen og åpner for at alle kan gi sine bidrag. Etter vår mening er det greit om gruppeleder kjenner seg usikker på temaet seksualitet og er ærlig om det overfor gruppen. Gruppeleder skal kunne være nær og ærlig uten å være for privat.

Også for helsepersonell som ikke leder grupper er det viktig å være bevisst på egne holdninger til temaet. Våre holdninger påvirker hva paret tør ta opp. Generell informasjon om problematikken kan senke terskelen for paret til å ta opp temaet i den private sfære, eller med en hjelper paret er fortrolig med.

Parforholdet og seksualiteten bør være ett av de temaene den profesjonelle hjelper alltid tar opp med par som har mistet et barn. Temaet bør også være en del av den ordinære oppfølgingen familien får fra sykehus, helsestasjon og/eller primærlege. Temaet bør introduseres for paret innen 14 dager etter dødsfallet ­ dog kanskje ikke den første dagen hvor alt er kaos (3).


Sett i gang prosessen

Til slutt vil vi gjengi en del spørsmål som kan brukes for å sette i gang en prosess hos paret. Hjelper kan bruke spørsmålene i samtalen, den enkelte kan ta dem med hjem til ettertanke eller som utgangspunkt for samtale med partneren.

  • Hvordan synes du at seksualiteten fungerer nå i forhold til før dere mistet barnet?
  • Hva har forandret seg?
  • Hva tror du kan være årsaken til det?
  • Hvordan ønsker du at seksualiteten skal fungere?
  • Hva tror du skal til for å få det slik du ønsker?
  • Hva kan du gjøre for å få det slik du ønsker?
  • Hva mener du partneren din kan gjøre?
  • Er mental nærhet forutsetning for et godt seksualliv, eller kan seksualiteten kompensere for manglende mental nærhet?
  • Dersom det er selve samleiet som er vanskelig; kan det være alternative løsninger?
  • Kan man sette tidsfrister ­ frirom ­ uten samleie?

Et lite råd til slutt: Dersom den som ikke vil kan komme den som vil i møte, så blir den som vil muligens mindre panisk. Og presset på den som ikke vil, følgelig mindre.


Referanser

  1. Schwab R. Effects of a child`s death on the marital relationship: A preliminary study. Death Studies 1992; 16: 141-54.
  2. Hagemeister K, Rosenblatt P. Grief and the sexual relationship of couples who have experienced a child`s death. Death Studies 1997; 21: 231-52.
  3. Dyregrov A. Family recovery from grief and trauma. Paper presented at "Trauma, Grief and Growth ­ finding a path to healing". A joint conference of NALAG, ACISA and ASTSS. Australia: May 1997.
  4. Carroll R, Shaefer S. Similarities and differences in spouses coping with SIDS. Omega 1994; 28(4): 273-84.
  5. Schwab R. Paternal and maternal coping with the death of a child. Death Studies 1990; 14: 407-22.
  6. Littlewood J, Cramer D, Hoekstra J, Humprey GB. Gender differences in parental coping following their child`s death. British Journal of Guidance and Counselling 1991; 19(2): 139-48.
  7. Mandell R, McAnulty E, Reece R. Observations of paternal response to sudden unanticipated infant death. Pediatrics 1980; 65(2): 221-3.
  8. Vance J, Boyle F, Najman J, Thearle J. Gender differences in parental psycological distress following perinatal death and sudden infant death syndrome. Br J Psychiatry 1995; 167: 806-11.
  9. Moriarty H, Caroll R, Cotroneo M. Differences in bereavement reactions within couples following death of a child. Res Nurs Health 1996; 19: 461-9.

(Artikkelen ble trykket i Sykepleierjournalen nr.18/98 og er rettet mot den profesjonelle hjelper. Vi trykker her artikkelen i sin helhet og regner med at dere som leser klarer å overføre den til deres eget ståsted)