Lillegutten min 

Jeg gråter, Lillegutt,
for den tiden vi ikke fikk.
Livet ditt tok så fort slutt,
livet i fra deg gikk.

Det er så mye jeg skulle deg si,
så mye jeg ikke fikk deg fortalt.
Mamma hadde så mye å gi,
hva var det som gikk galt??

Tilgi meg, lille venn,
for at jeg sviktet deg,
Tilgi mammaen din, lille venn,
men husk at hun elsket deg!

Pappaen din gråter også,
fordi du ikke lenger blant oss er.
Det er vanskelig å leve nå,
vi skulle så gjerne hatt deg her.

Det er så vondt denne sorgen,
tomrommet etter en sønn så fin.
Solen stiger kanskje i morgen,
jeg deg aldri glemme vil.

En liten spire

En spire i min kropp, du våkner stille opp
Og rører litt på deg, du gleder hele meg.

Så er tiden nære, du vil ut til dine kjære
Men steget ut i det fri, ble for vanskelig og stri.

Far og Mor og Søster, sitter der igjen og trøster
Alle og seg selv, det ble for tungt i kveld.

Et minne du har gitt, om en gutt vi ikke fikk
Du kom og vendte om, og gjorde dagen vår så tom.

mvh Marit Irene Jensen

Mathilda

Et liten pikekropp ble født,
et anstikt så lite og søtt.
Gud elsker alle var det noen som sa,
men hvorfor vil ha da Mathilda från oss ta?

Hun er liten og vakker som en utsprungen rose.
Hennes øyne er like blå som den skyfrie himmel.
Hun smelter hvert hjerte som solen smelter snøen på bakken.

Hun er liten og syk,
men som bomull,
så varm og myk.

Mathilda du er bare 10 måneder, men allikevel har du lært meg så mye.
Du har lært mig å ta vare på de verdiene man har her i livet.
Vi ses snart lilla gumman!

Masse klemmer fra moster og Gudmor i Norge

Den dag kjem aldri

"Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,
for om eg søver, eg om deg drøymer.
Om natt og dag er du like nær,
og best eg ser deg når mørkt det er.

Du leikar kringom meg der eg vankar.
Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
Du støtt fylgjer meg på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.

Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
det er du som kjem inn til meg, eg tykkjer:
Eg sprett frå stolen og vil meg te,
men snart eg sig atter ende ned.

Når vinden lint uti lauvet ruslar,
eg trur det er du som gjeng der og tuslar!
Når sumt der borte eg ser seg snu,
eg kvekk og trur det må vere du.

I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
det er du eg ser, deg i alt eg høyrer:
i song og fløyte-og felelåt,
men endå best i min eigen gråt."

Aasmund Olavsson Vinje (1866)

(Innsendt av Kari-Anne Kvestad Kråkevik)

En liten pjokk

En liten pjokk, i blå pyjamas
Gyllent Hår og med bleke kinn.

En søster klett i hvitt,
Tente lys og leste dikt.

Disse ordene hun sa,
Kan jeg ikke huske noe av.

Men et vakkert minne, der hun gir
Om vesleguttens liv.

Som tapte helt til sist,
etter mang en lege, sin visitt.

TIL MINNE OM MARIE RENATE

Du ligger der, ungen min -
med hendene foldet over hjertet,
med øyne som ikke ser,
kald og blek.
Du sover ikke, jenta mi,
du har reist hjem til Gud.

Men det er ikke slik jeg husker deg,
lille ungen min.
Jeg har så mange fine minner -
minner om en solstråle,
om ei vakker lillesøster,
pappas lille pike,
far og mor sin store skatt,
farfar og farmors beste venn,
tanter og onklers rakkerunge,
mammas gull,
og den herlige piken til alle som fikk
lære deg å kjenne.

Jeg har så mange minner -
minner om pappas solstråle.
Om små barneføtter som løp sogløst over
morgenfriskt gress,
om barnehender som plukket blomster.
Latteren din -
den herlige måten du alltid lo på.
Myke barnekinn og
en pekefinger i været når du ikke var enig
i avgjørelsene som ble tatt.
En sped, men vakker stemme som alltid
sang for oss,
frydefulle hvin når du ble kastet i luften.
Og øyne som skinte
når du fikk øye på storebror.

Du gav oss så mye, lille unge -
du viste oss sann glede
og ekte kjærlighet.
Du strålte den tiden du fikk leve
-og i døden smiler ennå den lille munnen din.

Takk, Marie -
for at vi fikk lov å elske deg...

-Pappa-

Jag vill alltid älska

Ingen förstod vart Du blev av
men fast Din vagga är en grav
tror jag Du fann en öppen dörr
som barnen gör
Till rum med änglar att få se
dom lär Dig leka, ser Dig le
Åh ­ om jag kunde vara med!
Det är Dig jag älskar

Det är Dig jag älskar!
Och en gång skall tystnad
ge upp för sång
Då skall min tunga
få ny kraft att sjunga
att inte ett enda barn
fick förgäves liv nån gång

Ingen är vackrare än Du
för Du har himmelsk klädnad nu
Du som är mammas sorg och skatt
jag ber i natt
När Du hör vita vingars sus
be att två änglar tar ditt ljus
ner till min mardröms mörka hus
Jag vill alltid älska!

Jag skall aldrig glömma
Och en gång skall tystnad
få ge upp för sång
Då skall min tunga
få ny kraft att sjunga
att inte ett enda barn
fick förgäves liv nån gång

Bortom allt jag drömt
finns Du nånstans gömd
Aldrig blir Du glömd
Inte ett enda barn
fick förgäves liv nån gång

Det är Dig jag älskar
Det är Dig jag älskar
Och en gång skall tårar
få ge upp för sång
Då skall min tunga
få ny kraft att sjunga
att inte ett enda barn
får förgäves liv nån gång

Bortom allt jag drömt
finns Du nånstans gömd
Aldrig blir Du glömd
Inte ett enda barn
får förgäves liv nån gång

Jag vill alltid älska -
aldrig glömma -
jag vill alltid älska!

Inte ett enda barn
får förgäves liv nån gång

-Carola's nydelige sang-

Carl Didrik Kirkvaag Eriksen til minne (23/5 - 24/5 1992)

Den lyseste glede ble mørkeste natt!
Hvorfor mistes, barn,
vår dyreste skatt,
når mamma og pappa elsket deg så?
Og savnet så sårt i hjertene brenner!

Nå kjærtegnes du av andres hender,
hos dem som foran deg gikk.
Nå vugges du ømt mot vår mormors barm,
bestemor Eriksen bærer deg varsomt på arm
og farmor stryker ditt kinn.

Aldri smerter, sorg og plager,
bare kjærlighet alle dager
omgir deg, vår lille gutt!
Vi ville så inderlig hatt deg her,
mem unner deg alt det du finner der
og glemmer deg aldri, aldri...
tante Eva Mari

BARNETRO

En gang var det glede i mitt hjerte,
nå er det kaos og en jagende smerte.
Et nytt liv gir så mye håp
og drømmer om melodiøs barnegråt..

I en angstfylt, hjerteskjærende fødsel
var det jeg skjønte livets ødsel,
det var som livet hånlo, et svik,
nå kan jeg aldri, aldri bli rik...

En bror og ei søster så brått ved døden sto,
da kunne jeg ei lenger se deres barnetro,
I et uendelig sekund ble den revet ned,
små barn er ei udødelige mer...

Anita Mile

FRIDA MARIE

Håp, drømmer og illusjoner
er splintret som smadret glass.
Livet som ivrig levde,
danset i mitt indre.
Skulle aldri se solens stråler
eller smile mot Far og Mor.
Sønderknust og sorgtung.
Såret med et blødende hjerte.
Tanken, ufattelig og meningsløs.
Hvorfor gi liv, for så brått å rive det bort?

Lengselen og savnet
etter å holde deg,
sprell levende i min favn
og la din sjel avspeile seg i mine øyne.
Denne inderlige trangen
den vil jeg bære med meg,
hvert minutt som jeg her lever
inntil vi sees igjen.

Hvor skal vi gjøre av
all kjærlighet og omsorg
som alle ville gi deg.
Føler du den stadig strømmer i mot deg?

Storesøster ville leke
og lære lillesøster
at gleden den er viktig
for liten som for stor.
Vår familie har et tomrom,
som aldri vil forsvinne!
Vi ville jo så gjerne blitt kjent med
nettopp deg.
Livets store mysterie
er vanskelig å fatte.
Vi mennesker er som blader.
Skjøre og myke leker vi
i livets vind,
til vi brått blir blåst tilbake
til der vi kom i fra.

Frida Marie ble tatt av vinden
så altfor,altfor tidlig.
Englene de fraktet henne
til et bedre sted.
Men hun vil alltid leve
i våre hjerter og tanker.
I gleden og i sorgen
der skal hun være tilstede.

For smått blir stort i evighetens perspektiv.
NINA mor til et lite englebarn som stille til
verden kom og forsvant 27/8-2003.

Som en sommerfugl
en tidlig vårdag
kom du flyvende.
Satte hjertet mitt i brann,
og rørte følelsene mine til
en storm.

Som en rose
en varm sommerdag
blomstret du i meg.
Gjorde livet mitt rikt
og kalte fram en
kjærlighet
jeg ikke visste om.

Som en stille vårvind
forlot du meg,
hvisket farvel'og lot meg
bli igjen i savnet.

I kjærlighet
lever du fremdeles hos meg,
for jeg bærer deg i
hjertet,
og der skal du alltid være.

*-*

Hvem er du
som står ved hennes grav
og gråter?
Hvem er du
som går med sorgtunge
skritt derfra?
Hvem er du
som ikke kan godta
at de la henne
i den kalde, mørke jorda?
Hvem er du
som roper hennes navn
når ingen hører deg?

Hvem er du-
jeg kjenner deg ikke...

"Til minne om vår elskede datter Maiken Johanna - 31.08.1992"

Vi skulle ønske vi kunne
dikte deg noen ord!
Men hva skal vi skrive,
smerten er jo så stor?

Å komme så nært døden
gjorde at vi virkelig følte livet.
Vi gråt over en firkløver mamma fant,
og kunne virkelig høre suset i sivet..

Å miste deg, Maiken, vår egen datter,
kunne det virkelig skje?
Vi vil skrike til hele verden:
"JA, vi har opplevd akkurat det!"

Hver dag, hver time, tenker vi på deg,
og Gud hvor vi er sliten!
Hvorfor måtte du dø, dra hjem til Gud,
du var jo så bitteliten?!

Vi sitter i sofaen og tenker på deg,
på vår tapte fremtid, og fremdeles vi venter.
Du er virkelig borte for alltid...
Vi gråter, hver celle i kroppen lengter!

Kanskje en dag vil du få
en søster eller bror.
Vi skal fortelle dem hvor ønsket og vakker du var,
hvis DE noen gang får lov til å bli stor..

Elskede Maiken, sov godt lille venn!
Vi tror og vi håper,
at vi møtes igjen....

~mamma og pappa~

"Min solstråle"

Jeg lener meg bak og lukker øynene igjen -
kjenner solen som varmer og stryker mitt kinn

Når solen skinner da minnes jeg deg - en
solstråle du var med glede i ditt sinn

Med ditt varme smil og dine øyne blå - kunne du
smelte mitt hjerte og fjerne all smerte

Med sorg og smerte jeg tok farvell - da min
solstråle så brått måtte dra sin vei

Da du reiste fra oss tittet solen frem - bakom skydekke
og tåke - der så jeg den.

Den viste deg vei og fortalte meg at - nå var du fremme
min elskede skatt.

Havet det bleknet og vinden den stillnet - jeg gråt og holdt
fast i en sovende engel.

Da jeg løftet deg opp for å kjenne din kropp - gråt jeg så sårt
over den engelen jeg nå hadde fått.

Savnet er sårt og smerten vond, men når solen skinner og
varmer så godt - ja da vet jeg at min solstråle også har det godt!

~Monica~

Et barn til låns

Jeg låner dere to en stund et barn jeg har, sa Gud. Hold av ham mens han er på jord og gråt når han får bud om reise hit til meg igjen. Det kan gå tyve ord,

seks eller syv, men til det skjer, la ham får gode kår! Han bringer smil og glede med, og blir hans opphold kort, så lever minnene som sol og puster sorgen bort.

Han kan ikke få bli for godt, på jord kan ingen bli, men han har litt å lære der før turen er forbi. Jeg så rundt hele jorden etter en lærer god. Og fremst blant kvinner og blant mennder så jeg dere to.

Vil dere gi all kjærlighet til denne lille venn og ikke hate meg når jeg skal ta ham hjem igjen. Jeg syns jeg hørte dem si: skje din vilje, Herre kjær! Vi gleder oss til barnet ditt om sorgen enn blir svær.

Vi gir ham ly og kjærlighet den tid du, Herre, vil. Og takker deg for lykken vår så lenge vi er til. Og kaller englene på ham før noen tenkte så, skal vi stå rak i sorgens stund og prøve og forstå.

Av B.B. , Østfold

En tåre renner ned fra mitt kinn, tenker så mye på deg ungen min.
-Du fikk ikke sjansen til å bli født, bli elsket og å få elske.
-14 uker lå du inni magen min, du begynte å bli stor, flott og fin.
-Snart skulle du sparke, hikke og le, og utenfor skulle vi alle få se, hva slags vidunder vi skulle få. Men slik ville ikke naturen at det skulle gå. -Da legen sa de fatale ord, falt mitt hjerte i jord, sluttet nesten å slå, tenkte: <<Ikke nå!!!>> -Men du hadde sluttet å puste lille venn, så kulen på magen ble borte igjen.
-Tårene renner i strie strømmer, du kan ikke ane hvor mye vi drømmer. Om den lille vi til sommeren skulle få, som skulle pludre, snakke og gå.
-Som skulle komme å si:<<Er så glad i deg>>, og skravle videre på sin vei. -Hvorfor, hvorfor kan vi si? Men noe svar kan ingen gi. Men du skal bestandig vite, at du var høyt elsket, mens du levde og at du vil bli og er meget dypt savnet. Farvel <<Knøtte>>

-Mammaen din- Trine Iren Nerdal

Til Selma

Da du ble født stod verden stille,
og selv om vi så gjerne ville,
ingen skrik kom og ingen pust du trakk..
verden stod stille og mitt hjerte knakk..

To søte små perfekte hender,
svarte lokker og kanskje to øyne så blå?
En så altfor kald perfekt liten kropp.
Hvorfor tar Gud i fra oss de dyrebare små?

To år har passert og du er ikke glemt
Hver eneste dag blir ditt navn nevnt.
Storesøster har du for lenge siden blitt,
ei lita jente, som deg, ble vi gitt.

I mine drømmer der vil du alltid bo
min kjærlighet til deg vil fortsette å gro.
I våre hjerter du lever og vi savner deg så.
Du er vår lille Selma, vår lille Engel nå.

Fra Mor 25.09.03

Innsendt av Linda Johannessen 02.05.05:

They say memories are golden
well maybe that is true.
I never wanted memories,
I only wanted you.

A million times I needed you,
a million times I cried.
If love alone could have saved you
you never would have died.

In life I loved you dearly,
In death I love you still.
In my heart you hold a place
no one could ever fill.

If tears could build a stairway
and heartache make a lane,
I'd walk the path to heaven
and bring you back again.

Our family chain is broken,
and nothing seems the same.
But as God calls us one by one,
the chain will link again

Innsendt av Einar-Herbert Mikalsen 13.07.05:

Til Else-Mari

aldri dra
for alltid bli!
hva mer kan jeg si?
vil savne deg noe inderlig
hvis du velger å ikke bli..

aldri dra
men bli hos meg,
å jeg skal alltid støtte deg...
jeg er så glad i deg min gode venn..
slike som deg får jeg aldri igjenn...

så vær så snill å bli hos meg....
du er den beste venn som har hendt meg...
utrolig glad i deg min beste venn..
aldri dra, og kom hjem...!!

***** bare bli for evig tid,
det er det jeg har og si*****

Barnløs Mor
Innsendt av Kjersti Olsen 02.12.05:

Hør, hør meg!
Hør meg skrike stemmen hes
og gråte mitt liv til ende
Jeg er mor, se meg gråte sier jeg!

For jeg er kvinne
og jeg gråter
for jeg er en mor
uten barn.

Som jeg gråter
lider jeg
som jeg mistet
lider jeg

For jeg er en
barnløs mor
uten sjel
og uten ord

Du skal se meg gråte
høre meg skrike i frustrasjon
så skal du kjenne min smerte
for jeg ER mor!

Se meg løpe blindt
mot evigheten
når hjertet rives ut av kroppen
og lander bankende på graven

Jeg leter urealistisk
i alle kroker av ditt rom
men du er ikke her
jeg finner deg ikke

Se meg gråte
så ser du hvordan
det er å miste noe man knapt har hatt
og ha noe man vet man mister

Så trå varsomt du
motbydelige menneske
for du har ikke mistet
du har grått ferdig

Så forlat meg
ikke forstå meg
for du er ikke
en mor uten barn