Før livet har begynt

Eg har ein lengsel så stor
eit savn så sårt
etter ein som eg ikkje har sett smilet til
som eg ikkje har sett augo til
og som eg ikkje har høyrt skriket til.
Kvifor lengtar du da? spør dei meg.

Vil du sjå han, spør jordmora
Jaa..., svarer eg usikkert.
Du skal få et bilde av han og,
hvis du vil, seier ho igjen.
Men kva er eit bilde.
Eg vil kjenne varmen, sjå smilet,
stilne gråten din, min vesle gut.

Svøpt i eit teppe,
vart han lagt i armane mine.
Så fin han var, så mjuk, så lett,
ville stryke han over kinnet,
men var redd for å kjenne kulda av det.
Så tek eg farvel med deg, lille venn,
uten å ha ønska deg velkommen.

Kvifor lengte, spør dei meg igjen,
Kvifor sørge, du har jo ei frå før.
Ja, svarar eg da. Ho er meg det kjæraste
eg har no.
Men eg har og mista noko eg hadde kjært,
men som eg ikkje kjente.

Mange sorger så store,
har berre minnene att.
Men kva har eg? Ingenting.
Ikkje eingong eit smil, eit blikk,
ikkje eingong ein gråt.

Mange takk allikevel, ungen min,
for dei stundene eg strauk over deg
og fekk eit lite spark tilbake.
Kanskje smilte du da.
Takk for ditt korte liv.

~ Frå ei mor med eit barn for lite

Lille Sara

Noen stjerner våker i natten
et sekund sover Sara søtt,
så trekker hun et åndedrag, det siste
og en ny, liten stjerne er født

Mørket hadde fått overtaket
respiratoren mistet sin makt
mor og far måtte se det i øynene
det gikk som legen hadde sagt

Etter fire ukers evig kamp,
på en natt så fin og klar
koblet de fra respiratoren
de var modige mor og far

De tok henne mellom seg, i sengen
klemte hardt for siste gang
slik lå de der hele natten
til hun sovnet i morens fang

En ny stjerne våker i natten
over foreldre som ennå sover
nå hviler de ut etter kampen
et kort, lite liv er over...

~ Henriette Rynning Seip

Fra Shakespeares King John:

Sorgen fyller barnets tomme rom,
ligger i hans seng, går alltid hos meg,
tar opp hans vakre trekk, gjentar hans ord,
minner meg i alt om guttens vesen,
besjeler klærnes tomhet med hans form.
Hva, har jeg grunn nok til å elske sorgen?
Far vel, men hadde dette savn vært Deres,
ga jeg Dem bedre trøst enn De gir meg.

~ Shakespeare (gjendiktet av Torstein Bugge Høverstad)

Ei lita jente møtte eg
ein gong på framand stad.
Ho kom mot meg med lette steg,
og smilte, trygg og glad.

>Ho var vel ein sju - åtte år,
var fattig kledd, men sunn
og vakker, med sitt mjuke hår
og kjaken frisk og rund.

>"Kor mange sysken har vel du?"
sa eg. Straks fekk eg svar :
"Kor mange sysken? Vi er sju.
Sju born har mor og far."

>"Kvar er dei andre?" sa eg så
og atter svara ho:
"To er i byen, langt herfrå,
og ut til sjøs drog to.

>"To ligg på kyrkjegarden her,
ei syster og ein bror.
Og i et hus tett innmed der,
bur eg med far og mor."

>Eg drygde litt, så spurde eg:
"Og enda seier du
at de er sju?" - ho såg på meg,
ho sa : "Ja, vi er sju."

>"Men kjære barn, du veit da visst :
Om fire heim att kjem,
er to av dykk for evig mist,
no er de bare fem!"

>"På gravene veks blom og gras",
sa veslejenta fort,
"eg ser dei frå vårt kjøkenglas
og tidt eg spring dit bort.

>Der er eg alltid trygg og sæl,
eg set meg der og syr,
eg syng for dei, og tidt fortel
eg dei et eventyr.

>Og mang ein kveld når sol går ned
og det er vakkert ver,
da tek eg mjølk og niste med,
så et eg kveldsmat der.

>Først døde Anna, syster mi.
Ho sjukna inn så brått.
Ho låg og leid ei lita tid,
men så fekk ho det godt.

>Da snøen kom og la seg til,
så eg fekk ut på ski,
vart Veslebror og kvit og still
og gjekk til syster mi."

>"Men vesle jente, desse to
er døde, skjøner du!
Kor mange sysken har du no?"
Ho svara : "Vi er sju."

>"Men dei er døde, barnet mitt!
I himlen får dei bu!"
- Den vesle jenta stod på sitt,
ho svara, like fast og blidt :
"Ja, visst. Og vi er sju."

~ William Wordsworth

Barn

Jeg ser barn overalt
Barn på T-banen
Barn på bytur
Små barn, store barn
Barn i barnevogn
Barn som stabber avgårde
Barnebleier
Barneleker
Barneklær

Overalt er det barn
andres barn...

Hver gang er det som om
noen sender en iskald
vinternatt nedover ryggraden min
Rimfrosten setter seg i margen
Jeg prøver å riste den løs
noen ganger får jeg det til
andre ganger vil den ikke slippe taket
Som om jeg alltid skal
gå med en kulde inni meg
som om vinteren har tatt bolig
i sjelen min
Og jeg undres
vil det noen gang bli vår igjen?

~ Spurv

Gi ikke opp
om troen brister
erkjennelsen du vinner
er mer enn du mister

Gi ikke opp
om drømmen forsvinner
illusjonen du taper
er sannheten
du finner

~ Anders Helseth

Hvem var du?

Hvem var du som hikka, sprella og levde i min
mage?

Hvem var du som ble født tre uker før tiden, og fylte meg med livsglede, kjærlighet og
bekymring?

Hvem var du som døde kun et år gammel og la mitt liv i ruiner?

Hvem var du som forlot livet så tidlig, men
likevel forandret alt? Du lever i mitt hjerte, du fyller meg med minner, sorg og glede.

Ja, hvem var du som ga meg så mye og forlot meg så brått?

(Til minne om Aino Karoline.)

~ Linda Pettersen

Første skoledagen

Langs fortauene går de. Spente. Forventningsfulle.
Ransel som knirker nytt mot spede skuldre.
Nye klær. Skoleklær. Skolesko.
Ei og anna nytann smiler frydefullt
mot de som går ved siden av.

Stolte foreldre. Forventningsfulle de også.
En ny epoke skal starte.
Blir det glede? Blir det skuffelse?
Blir det mange vonde dager?

De går der. Smiler og nikker forsiktig til hverandre.
De ser det ikke.
Ingen av dem ser at det gaper et stort hull imellom dem.

Der skulle vi gått.
Der skulle vi ha gledet og grudd oss.
Hand i hand. Eller kanskje du hadde villet være stor og uavhengig og svinget fritt med armene alene.
Og far din på den andre siden, mer kry enn noen gang før.
Starten på livet som storunge, det skulle vært i dag.

Og i morgen bildene i avisa.
Et skingrende tomrom imellom de glade fjesene.
Læreren tar på det, men merker det ikke.

Bare far din og mor di ser det.
Kjenner det. Hører det. Føler det.
Vet at der skulle du stått om du hadde fått leve.
7 år,
men allikevel den samme gjennomtrengende smerten,
de samme bunnløse tårene. Hvorfor måtte du dø?

I dag sprenger savnet. I dag skriker sorgen.

Siden kommer de gode dagene igjen tilbake
med de gode minnene om det du var.
Det er dem vi har. Dem vi nærer og verner.
Dem vi henter fram når vi ser på bildet på veggen.

Men i dag skar savnet seg fram mellom nyfelte tenner.

~ Jorun Eggen

Ei lita hand

Ei lita hand
to klare blåe øya
du rakk heilt inn
tel vorres hjerta
før du forsvann

Vi venta oss et liv ilag,
en enkelt dag blei heile livet.
Vi håpa på ei evighet,
men fikk et vingeslag.

Sov godt lille bror,
du har ei lita søster
drøm om oss som ga dæ liv,
drøm om sol og kvite hester

Her stoppe reisa di
men en ting ska du vite
uansett ka livet gir oss
har vi en før lite

~ Kristin og Bernhard

Sorg

Jeg sitter her så fattig og piller ved en skjorte
en bitte liten skjorte, men barnet er borte
Den ligger her så lekker, så ubrukt og fin,
men den skal aldri varme den lille gutten min.

Så mange lune småplagg av bløteste ull
lå ferdige og ventet, kommodeskuffen full,
og åpner jeg den stiger det liksom et sus,
av gylne fremtidsdrømmer, som alle falt i grus.

Jeg sitter stiv og stille og ser på babytøyet,
og jeg er hård i hjertet, og jeg er tørr i øyet.
Og utenfor står våren, så sterk og løfterik,
det føles som den håner mitt lille barnelik.

Da faller det en stripe av sol på hodet mitt,
en liten meise kvidrer et søtt kvivitt, kvivitt,
det lyder som en hilsen, en kjærlig liten trøst,
fra veslen som gikk fra meg, i fuglens spede røst.

Da gråt jeg varme tårer, de falt som stille regn,
for en ting var jeg viss på, at dette var et tegn
som solstripen og fuglen i sorgen ville gi,
"snu ansiktet mot livet" var det de prøvde si.

Fra: Raknes, Gjerten: Hjemme hos oss, Tanum, 1945

Kinesisk visdomsord

Sorg er som en trekant som dreier rundt i hjertet
med spisser som risper. Det gjør vondt, forferdelig vondt
til trekantenes spisser er avslitt og det bare
er en kule igjen, som glir rundt uten smerte.
Sorg er en prosess som tar tid, men den tar slutt.
Hvor lang prosessen er beror på hva vi har mistet,
hvilke ressurser vi selv har og hvilken støtte
vi mottar fra omgivelsene våre.

Men når gleden over det du har hatt,
overskygger savnet av det du har mistet, når du vet
at du aldri villet unnvært det du har tapt,
selv om du var klar over at du en gang
kanskje måtte gi slipp på det, da er trekantens spisser
avslitt og kulen blir en skatt i ditt hjerte.

Til Sigrid

Ser du stjernene, liten, fra der hvor du er?
Ser du månen som speiles i vannet?
Ser du vi gråter? Vi har deg så kjær.
Vet du hvor dypt du er savnet?

Fryser du, liten, - eller har du det godt?
Sprer du tannløse smil over verden?
Er du redd, er du ensom, kanskje savner du oss?
Har du kjærliget med deg på ferden?

Kjempet du, liten, før du reiste fra oss?
Fikk du med deg alt du trengte?
Fikk du omsorg og lykke og kjærlighet nok?
Merker du hvordan vi lengter?

Kan du høre meg, liten? Når tankene frem?
Kan du gi meg det svaret jeg trenger?
Er du omsvøpt i glede og varme og fred
i hvile på dunmyke senger?

Elskede unge, får vi treffes igjen?
Det er blitt så stille her hjemme.
Takk for den tiden vi hadde deg her
for alt det vi aldri skal glemme.

~ Magdalena Langset

Eg ser

Eg ser at du er trøtt
Men eg kan ikkje gå alle skritta for deg
Du må gå de sjøl
Men eg vil gå de med deg
Eg vil gå de med deg

Eg ser du har det vondt
Men eg kan ikkje grina alle tårene for deg
Du må grina de sjøl
Men eg vil grina med deg
Eg vil grina med deg

Eg ser du vil gi opp
Men eg kan ikkje leva livet for deg
Du må leva det sjøl
Men eg vil leva med deg
Eg vil leva med deg

Eg ser at du er redd
Men eg kan ikkje gå i døden for deg
Du må smaka han sjøl
Men eg gjer død til liv for deg
Eg gjer død til liv for deg
Eg har gjort død til liv for deg

~ Bjørn Eidsvåg

Funeral Blues

Stop all the clocks, cut off the telephone
Prevent the dog from barking with a juicy bone,
Silence the pianos and with muffled drum
Bring out the coffin, let the mourners come.

Let aeroplanes circle moaning overhead
Scribbling on the sky the message He Is Dead,
Put crepe bows round the white necks of the public doves,
Let the traffic policemen wear black cotton gloves.

He was my North, my South, my East and West,
My working week and my Sunday rest,
My moon, my midnight, my talk, my song;
I thought that love would last forever, I was wrong.

The stars are not wanted now, put out every one:
Pack up the moon and dismantle the sun;
Pour away the ocean and sweep up the woods;
For nothing now can ever come to any good.

~ W. H. Auden

Til et medmenneske

Prøv å forstå
at min avvisning
ikke er personlig
men at jeg må utvide grensene
rundt meg selv
for en stund
til ting er på plass
i mitt indre rom

Prøv å forstå
at bekymringer på mine vegne
blir en ekstra bør å bære
som jeg nå
ikke har skuldre for

Vær der når jeg trenger deg
men press deg ikke på -
så skal jeg være der for deg
ved neste korsvei

~ Solfrid Sæter

Merkedager

Hver månedsdag i ditt liv
ble av omtenksomme søstrehender
markert med et flagg ved senga di -

Over nok en kneik
Et skritt nærmere det virkelige livet -
Forhåpentligvis

Det ble bare fire flagg

Nå markeres årsdagene dine
med et lys ved graven din
av våre omtenksomme hender

Over nok en kneik

Forhåpentligvis...

Erkjennelse

Livet går videre
møter hverdagen igjen
sosialt og som fagperson
Fungerer i mitt gamle jeg
men ingenting er som før

Landskapet har skiftet årstid
og personer i det ham
Plutselig ser jeg Deres sorg;
Deres livskriser
og skjønner hvor mye
jeg ikke skjønte

Skjønner også
at jeg ikke kan forvente
at andre skal skjønne
Min sorg -
med mindre jeg lar dem

Perspektiv

Massegraver
funnet i Kosovo
Hele familier
er gått tapt
Jeg maner frem
enkeltpersonene
bak tallene
men må gi opp

Perspektiv
gjør ikke ditt liv
eller min sorg mindre -
men deres tragedie
så ufattelig mye større.

To barn vart fødde

Det hende ein sein
vinterdag.

Ei lita jente
blei fødd.

I romet ved sida av
blei ein gutt
fødd.

Guten såg opp i fire auger
som lyste av kjærleik.
Han blei haldt rundt
av to armar som
knuga han inntil ein varm
brystkasse.
Dei tok bilete av han.

Dei aller første.

Jenta blei sett på av fire auger
mørke av sorg.
Ho blei haldt rundt
av to armar som
knuga henne inntil ein varm
brystkasse.
Dei tok bilete av henne.

Dei aller første.

Og siste.

~ Kari Anne Overskeid

Det er berre slik verda er

I kveld har me tent lys for deg.
Me mista deg så altfor brått.
Kan hende du no kan sjå vegen
til staden der allting er godt.

Me gleda oss sterkt til den dagen
då me skulle få oss eit barn,
men skjebna, ho ville det annleis,
og snørte saman sitt garn.

Den smerta som no herjar i oss
er noko me må leva med.
Og dagane verkar så lange,
me skulle jo ha vore tre.

Me fekk aldri sjå deg i live,
du barn av kjærleiken vår.
Den sorga og smerta me kjende
skal følgja oss i alle år.

På grava di ligg det ei rose
som viser korleis livet er.
Det fins nokre torner som stikk oss,
det er berre slik verda er.